Når sjelen får vinger, skjer det ikke med et plutselig brak, men med en stille bevegelse dypt inni oss, som om et langt glemt rom blir åpnet på nytt. Det begynner gjerne i et øyeblikk av klarhet, der alt rundt faller til ro, og man kjenner en svak dirring av noe som vil løfte seg. Sjelen er ikke bundet av kroppen, men hviler i den, som lys under vann, og når den endelig strekker seg utover, blir verden både større og mer gjennomskinnelig.
Noen sier at slike vinger ikke er synlige, at de bare finnes i bevisstheten. Men den som har følt dem, vet at de er mer ekte enn noen fjær. De folder seg ut i øyeblikk av ren nærvær – når man står i vinterlys, når man lytter til stillheten mellom to hjerteslag, når man kjenner en uventet strøm av fred i brystet. Da løfter sjelen seg, ikke bort fra livet, men dypere inn i det.
Og når man flyr slik, selv om det bare varer et pust eller to, merker man at alt er forbundet: himmelens brede linjer, jordens rolige tyngde og vårt eget indre lys. Sjelens vinger minner oss om at vi aldri er låst fast. Vi er alltid på vei mot større rom.