Adventstiden, som vi i dag forbinder med kristen tradisjon, har røtter som går langt tilbake til førkristne tider. For keltiske og norrøne religioner var desember en viktig periode for feiringer og ritualer knyttet til naturens syklus og vinterens mørke. Disse samfunnene hadde en dyp respekt for solens rolle i å bringe lys og liv tilbake til jorden.
For kelterne var vintersolverv, kjent som Yule, en av de viktigste høytidene. Det var en feiring av solens gjenfødsel, da dagene igjen begynte å bli lengre. De tente lys og ild for å ære solen og drev bort vinterens mørke. Mange av disse tradisjonene har overlevd og blitt inkorporert i moderne advents- og julefeiringer, som bruk av lys og eviggrønne planter som symboler på håp og livskraft.
Også i norrøn mytologi var midtvinter en hellig tid. Gudene, som Balder og Freyr, knyttet til lys og fruktbarhet, ble feiret. Offringer og fest var vanlige, og samhold var viktig i den harde vintertiden.
Advent minner oss om en gammel arv som kombinerer åndelighet, naturens syklus og håp om lys i mørket – en forbindelse mellom fortid og nåtid.
