Etter midsommernattens glød, når solen har danset sitt høyeste løfte over horisonten, begynner sjelen å vende seg innover. Lysets tidevann trekker seg langsomt tilbake, og rommet mellom dagene åpner seg for ettertanke.
Nå er tiden inne for å rense. Ikke med ild, men med stillhet. Vann som drypper fra fjellets hjerte, urter som henger i duggens sølvnett, bærer visdom til dem som lytter. Brennesle for styrke. Ryllik for klarhet. Johannesurt for sjelens vern.
Vi vasker våre drømmer i skogens pust, lar vinden føre bort gamle løfter som har mistet sin kraft. Kroppen husker mørket som kommer, men frykter det ikke. For i mørket spirer frøene vi la i lyset.
Halvåret som venter, bærer dypet i seg. Intuisjon, skyggearbeid, tålmodighet. Det som ble sådd under vårens sang, vil nå finne form i det usette.
Så vi går stille inn i den andre halvdelen – renset, rotfestet, og med øyne som ser under overflaten.
