Den første fullmånen i januar, ofte kalt “ulvemånen,” bærer en dyp betydning i esoteriske tradisjoner. Dette er tiden da naturens åndelige slør tynnes, og forbindelsen mellom det jordiske og det åndelige styrkes. Månen, med sitt klare, sølvhvite lys, kaster en magisk glød over landskapet, og minner oss om syklusen av fornyelse og introspeksjon.
I denne natten sies det at åndene i skogene og fjellene våkner fra sin dvale. De eldgamle vokterne, kjent som de skjulte, hvisker sine hemmeligheter til de som lytter. Det sies også at ulvens sang, en klagende hyllest til månen, bærer bønnene til dem som søker visdom.
For mange esoterikere er denne fullmånen en tid for å sette intensjoner. Ritualer utføres for å rense sjelen og å åpne hjertet for universets energier. Lys, spesielt sølvlys eller hvite lys, tennes som et symbol på klarhet og beskyttelse.
Den første fullmånen i januar inviterer oss til å reflektere over våre forbindelser – både med oss selv og med de usette kreftene rundt oss. Den er en portal til det mystiske, en påminnelse om at vi alle er bundet til månen, stjernene og de skjulte dimensjonene i tilværelsen.