Alver Astrologi avdødekontakt betalingstelefon Blog healing heks hjelp hvitmagi info Jul kjærlighet kjærlighetssorg Lysmagi magi medialetanker medialrådgiver medium minetanker noenåpratemed paranormal sorg spådame spådeg spådom spådom spåkvinne spåtelefon spåtjenester synsk tarot tarotkort tarotnorge

Julenissen og den gode hjelperen.

Denne historien av Gro Jeanette Nilsen, må jeg bare dele med deg.

Julen er ikke bare god, men noen ganger er det godt å drømme seg bort.

God Jul, og eit godt nytt år!

På en stubbe langt inne i Nissenes Skog, sitter en julenisse og gnir seg i øynene, som er fulle av tårer. Ikke en lyd høres i skogen, bortsett fra snufsingen hans.
– Det er vanskelig å være julenisse, tenkte han trist. Men julenissen er klar over at dette ikke er så lett å forstå for barna.

– Ingen vil ha meg på besøk. Vitsen med det å være julenisse er nesten blitt borte, tenkte han sorgfull. Men det var nettopp julenisse han ville være, ja han var rett og slett skapt til det. Han hadde ønsket å være nisse helt siden han var liten. Den gangen kjente han en liten nissejente som ga ham den fine røde nisseluen sin, og sa at hvis han passet godt på den og tenkte hardt på henne av og til, så ville han bli en ekte julenisse, han også. Tenk å få glede små barn på selveste julaften – ja, voksne også. Det måtte jo være det beste man kunne gjøre!

Men julenissens store sorg var at han ikke kunne snakke. Alle andre julenisser kunne jo det, og han ville så veldig gjerne snakke med alle barna. Før han mistet taleevnen koste han seg i nissedrakten og var sikker på at han var den gladeste julenisse i hele verden. Men nå var han liksom ikke bra nok for noen.

Julenissen satte seg ned ved en hau med juletrær som lå ute i snøen, og han følte seg så ensom og lei seg når han tenkte på alle de glade, festkledde barna han nok ikke fikk se, at han til slutt begynte å gråte.

– Hva er det du er så lei deg for da? hørte julenissen med ett en stemme som sa. Han skvatt til, og så seg rundt. Men han var da alene her? Det eneste han så rundt seg, var en masse juletrær som lå i en hau ved siden av ham.
– Har du mistet reinsdyrene dine? fortsatte stemmen.

Endelig gikk det opp for julenissen at det virkelig var et av grantrærne som snakket til ham. Han sperret øynene opp, og ristet på hodet; både som svar på spørsmålet, og fordi han trodde han hadde hørt feil.

– Jeg gleder meg heller ikke til jul, sa juletreet. – for det er ingen som vil ha et sånt rart juletre som meg, så skjev som jeg er! Jeg forstår jo det, men jeg skulle så inderlig ønske at noen ville ta meg inn i varmen…

De ordene fikk julenissens hjerte til å smelte, og han tenkte at han hadde i alle fall tatt juletreet inn i hjertet sitt.
– Det var sikkert meningen at du og jeg skulle møtes, fortsatte juletreet. – Jeg skulle ønske jeg kunne lære deg å snakke. Du får sikkert lyst til å si noe når du ser all den fine hvite snøen og alle de forventningsfulle barna?
Julenissen nikket.

– Jeg tror jeg har en ide’, sa juletreet, full av ekte juleiver. – Du behøver vel ikke å snakke hvis du skal være en sånn hemmelig julenisse som kommer ned gjennom pipa for å gi ungene overraskelser i julestrømpen. Bare så synd at da får du ikke sett dem når de får overraskelsen for det var vel det du ville?

Julenissen nikket trist.

– Ikke gråt, jeg tror vi har en mulighet til. Men da må du gå rundt og bære på meg, og jeg ordner snakkingen…Ta med deg en kjelke i tilfelle det blir slitsomt å gå og bære på meg!

Da strålte julenissen opp og smilte sitt bredeste julenissesmil.

Den julen var det mange som så en julenisse gå rundt i gatene og bære på et juletre. Heldigvis var ikke juletreet så veldig stort. Noen ganger ble de stoppet av barn eller voksne som lurte på ting, og hver gang svarte juletreet, og det var heldigvis ingen som la merke til at det ikke var nissen som snakket. Eller, det var i alle fall ingen som sa noe til det.

Juletreet og julenissen ble gode venner, og arbeidet godt sammen den julen. Om ingen andre ville ha dem, hadde de i alle fall hverandre. Ungene syntes de var morsomt med den fine nissen med juletre, og de voksne snakket om ”den koselige julenissen med medbrakt juletre”

Midt på selveste julaften så de en stresset familiefar som løp rundt omkring og lette etter juletre, men alle juletrærne var borte nå. Alle bortsett fra det ene. Da familiefaren så julenissen og juletreet, så utbrøt han:
– Åh! Akkurat hva jeg trenger; både juletre og julenisse; jeg har ikke fått tak i noen av delene! Er det mulighet for å få lånt både deg og treet? spurte han forhåpningsfullt og så på nissen. – Ja, du skal få nissegrøt også hvis du vil!
– Det er helt i orden!, svarte juletreet for julenissen som smilte fra øre til øre.

Sånn gikk det til at både julenissen og juletreet kom til nytte på julaften akkurat som de hadde ønsket, og endelig fikk julenissen oppleve å se barneansikter som lyste opp i glede da de fikk se ham.

Det var gått et helt år; snart ville julefreden senke seg igjen. Julenissen som ikke kunne snakke ruslet rundt i gatene alene. Han husket så godt hvor fint det hadde vært å samarbeide med juletreet i fjor.

Han hadde vært borte ved stedet der juletrærne var. De var på samme sted i år, men det var nye juletrær. Hans gamle venn juletreet visnet og døde en stund etter jul i fjor, for sånn er det med juletrær.

Julenissen var lei for det, men han visste det var naturens gang. Samtidig syntes han at han hadde lært mye av samarbeidet med juletreet.
– Nå er jeg liksom ikke så redd og lei meg mer, tenkte han.

Juletreet hadde lært ham at det gikk an å ha det bra og være seg selv, selv om man ikke var akkurat som alle andre. Han husket juletreets forslag om å være en sånn hemmelig nisse som kom gjennom pipene til barna om natten, og det kunne han fint greie.

Men på en måte så var han blitt modigere nå. Ja, julenissen syntes faktisk at han var klar for en større utfordring. Han visste ikke helt hvordan han skulle gjøre det. Men han ville prøve å være en skikkelig nisse – men på sin egen måte.

Noen dager før jul, skrev han en lapp hvor det sto; Jeg er en julenisse som er ledig for oppdrag. Men jeg kan dessverre ikke snakke, men mitt høyeste ønske er å få lov til å være julenisse likevel og besøke snille barn.

Mange stoppet og leste lappen som julenissen viste frem, og det var flere som syntes at dette var en god ide’. Julenissen lagde mange avtaler om å komme og besøke barn på julaften. I tillegg så hadde han de nattlige pipejobbene sine.

På julaften da julenissen var på vei til et av hjemmene han skulle besøke, traff han en kjent skikkelse. Det var familiefaren fra i fjor. Han hadde nok ikke gjettet hemmeligheten med at det var juletreet som snakket for julenissen i fjor.
– Hei; har du ikke juletre med deg i år? hilste familiefaren. – Kanskje du har tid til å stikke innom oss i år også? Det var jo så hyggelig i fjor!

– Nå kommer min store sjanse, tenkte julenissen.
Han fant frem papir og blyant, og så skrev han ned hvordan det var fatt med han og juletreet og om hvorfor de samarbeidet. Deretter viste han det til familiefaren.
– Heisann, det var nytt! Det hadde jeg aldri gjettet! Men det var en utrolig god ide’! Men det gjør ikke noe for oss om du ikke kan snakke. Nå vet jeg jo om det, og det er veldig hyggelig hvis du tar deg en tur! Ungene snakket mye om deg og juletreet ditt etter at du gikk i fjor, og de har til og med spurt om den samme nissen kommer i år! Jeg sa at det kunne jeg ikke love, men de vil bli glade over å høre at du kommer likevel!

– Den julaften i fjor var spesiell, men det er jammen denne også! tenkte nissen med seg selv den natten, etter at han hadde utført alle julenisseoppdragene sine. Dette hadde jo gått kjempefint! Nå som han hadde våget å stole på seg selv og på andre, og godtatt sine problemer og gjort det beste ut av dem. Nå forsto han hvor mye bedre man kunne få det, bare man våget å ta noen skritt videre, og prøve å gjøre noe som han egentlig syntes var skummelt.

Julenissen var en sliten men glad julenisse. Han hadde hatt utrolig mye å gjøre denne julaften, og det var så gøy, for det var jo dette han elsket å holde på med! Han sendte en varm tanke til sin gamle venn juletreet. Hadde det noen ide’ om hvor mye det hadde hjulpet ham? Ikke bare med den ene julaften i fjor, men med hele hans syn på seg selv?

Julenissen kom alltid til å ha et spesielt forhold til juletrær og julaftener etter det. Før følte han seg som en halv julenisse som ingen ville ha. Nå følte han seg verdsatt både av andre og av seg selv uten helt å forstå at det kunne skje så mye godt på en gang.
– Og det å føle seg nyttig er viktig hvis man skal kunne tro på seg selv, tenkte han før han sovnet.

Julenissen sov så godt, at han la ikke merke til den søte nissejenta som sto og så på ham.
– Det var godt at du likte juletreet jeg sendte til deg, kunne man høre nissejenta hviske i vinternatten.

Jeg kommer til å være her julekvelden og mer eller mindre hele julen. Jeg har ikke familie og jeg tror vi kan trenge hverandre da du og jeg 🙂

Klem Jannike.

Jul, Historie | Er julen egentlig en norsk tradisjon?